Asfalt er viskøst (semi-solid), løses ikke i vann og har stor motstandsdyktighet mot kjemisk påvirkning. Den består av høymolekylære hydrokarboner og har form av en brunsvart, seig masse.
Råasfalt inneholder 40% bitumen, 30% aske og 30% vann. Den største naturlige forekomsten er Pitch Lake i Trinidad og Tobago og i Bermudez Lake i Venezuela.
Asfalt transporteres i temperaturer på 150 grader celsius. Ofte blandes dieselolje eller kerosene, for å gjøre blandingen flytende. Denne blandingen kalles ofte Bitumen Feedstock (BFS).
Den type asfalt som brukes på veier kalles asfaltbetong, og den fremstilles på asfaltfabrikker. Den inneholder 95% av ulike steinmaterialer som bindes sammen ved hjelp av oljeproduktet bitumen.
Asfalt brukes som bindemiddel til veidekke, takpapp, rustbeskyttelse, impregnering og isolasjon.
Asfalt er tidligst brukt i Irak rundt 3000 år f. Kr. Asfalt ble brukt som morter mellom murstein, for å tette skip og gjøre ting vanntette. Den første asfalterte veien ble bygget i Babylon 6. århundre f.Kr. Egypterne brukte asfalt til balsameringen. Asfaltering av veier i moderne tid begynte på 1800-tallet, da med tjære som bindemiddel.
Asfalt er også nevnt i Mosebøkene. Gud ba Noa tette arken med asfalt. Asfalt ble også brukt i sivkurven som Moses ble sendt nedover Nilen i.
